Den nye regjeringen har levert sitt første landbruksoppgjør. Et forslag til oppgjør som har skapt mye furore blant bønder og jordbrukere, uten at det egentlig var verken overaskende eller uventet.

Et oppgjør med fokus på lønnsomhet, effektiv drift, økt produksjon og reduksjon i en lite effektiv statsstøtte til tungdrevne enheter. Bonden omtales som en privat næringsdrivende, på lik linje med andre gründere og driftsledere. Et oppgjør som sier sitt om den økonomiske tankegangen hos regjeringspartiene og vil ta Norsk landbrukspolitikk i en annen retning en den er nå.
MEN – er det slik at lønnsomhet er alfa og omega, handler verdiskapning kun om kroner og øre? Skal den Norske bonden bli en driftsleder som kjører møkka ut fra storfjøsene og det importerte kraftforet tilbake på traktorhengeren? Ønsker vi et landbruk basert på dieselbruk og dekkslitasje? Slik Merete Furuberg fra Norsk Bonde og Småbrukarlag beskrev det på NRK 6 mai, dette år.
Selv om økt matvareproduksjon er et uttalt mål fra regjeringspartiene og godt mulig er et oppnåelig mål, stiller en seg spørsmålet om til hvilken pris? Er det bærekraftig, eller i det hele tatt fornuftig å basere norsk matproduksjon på import fra utlandet? Skal effektiviseringen være mål nådd med høyere utslipp, mer transport og lite «dyr og ineffektiv» gjenbruk?

Nannestad MDG mener at matvaresikkerheten best ivaretas med mange mindre enheter som klarer å utnytte egne ressurser på mer tradisjonelt og bærekraftig vis. Det er større langsiktig gevinst og trygghet i å ha mange mindre enheter som ivaretar kompetanse og forskjellig type produksjon. God utnyttelse av naturressurser i utmark og innmark på en måte som ivaretar kulturlandskapene og skogene. Vi vet at vær og klimaet endrer seg, og vi vet at samhold gjør sterk. Ja til mange tilpasningsdyktige, kunnskapsrike, nasjonale matprodusenter – nei til industrilandbruket.